Optimalisert hvile - når man strever for å hvile riktig

Tekst: Kristin Foshaug Ingvaldsen
Illustrasjon: Lea Dormagen

I en tid der alt skal måles, forbedres og optimaliseres, har selv hvile blitt en prestasjonsarena. Mange unge lever tilsynelatende sunne liv, men skjult bak struktur og rutiner ligger et urovekkende press om å gjøre alt riktig. Når hvile blir noe vi må mestre, forsvinner den spontane pausen, den uproduktive tiden og evnen til å slappe av.

Alarmen ringer klokken 05:00. Pulsklokka gir deg en søvnscore på 58 av 100 og varsler at dagen kommer til å bli tung. Du står opp, hopper rett i treningstøyet og legger ut på en løpetur. Frokosten og lunsjen ligger klar i kjøleskapet fra gårsdagens mealprep.

På forelesning sitter du bak i auditoriet. Foran deg skimtes et hav av iPad-skjermer. Du transkriberer hvert ord foreleseren sier, og når dagen er omme setter du deg på lesesalen og jobber deg gjennom noen hundre flashcards. Hjemme lager du middag fra bunnen av, stort sett alltid vegetarisk. Deretter er det satt av 45 minutter til å holde på med en hobby du liker, og 15 minutter til å lese en god bok. På kvelden planlegger du morgendagen og svarer på e-poster mens du drikker en kopp te, før du legger deg klokken 20:00.

Pulsklokka mener du har vært "unproductive".

Denne dagen kan tilsynelatende virke sunn og fornuftig. Men når fikk denne personen egentlig hvile? Kulturen blant flere unge har utviklet seg til et paradoks. Vi har blitt så opptatt av å leve sunt og prestere godt at også hvilen har blitt noe som skal gjøres "riktig". Det er ikke lenger nok å gjøre ting bra. Det skal være fullstendig optimalt.

Fra generasjon prestasjon til generasjon optimalisering
"Generasjon prestasjon" beskriver en kultur blant unge i dag, hvor man skal prestere på høyt nivå på alle mulige arenaer. Suksess fremstilles lett som veien til lykke. Nå har prestasjonspresset kanskje gått enda et steg videre. Det er ikke lenger nok å kun prestere godt. Vi skal prestere helt optimalt. Denne optimaliseringen har spredd seg til alle deler av hverdagen, inkludert trening, søvn, kosthold, døgnrytme, studier, fritid og etter hvert også hvile.

Det er ikke nok å ta seg en løpetur. Man må løpe riktig: pulssoner, terskel, VO2 maks, distanse, mål. Det er ikke nok å spise bare middag. Den skal være hjemmelaget med minst 20-30 gram protein, men likevel kjøttfri og lite ultraprosessert. Det holder ikke lengre å bare sove. Nå skal søvnen måles, vurderes og forbedres.

For all del: det er fint å trene, spise sunt, sette seg mål, forbedre søvnen og lage seg en fin hverdagsrutine. Men skjult bak dette har det oppstått en farlig kultur der det "normale" ikke føles godt nok. En kultur som presser oss til å forbedre alle mulige aspekter ved hverdagen. Da blir det lite rom for å koble av og få sårt tiltrengt hvile.

Den optimaliserte medisinstudenten
Hos medisinstudenter er denne kulturen kanskje ekstra synlig. Studiet tiltrekker allerede høytpresterende mennesker, og et slikt miljø kan forsterke inntrykket av at det finnes kun én korrekt måte å gjøre alt på. For man skal ikke bare studere. Man skal ha den helt korrekte, forskningsbaserte studieteknikken, alt det riktige utstyret og appene, og riktig struktur. Det kan oppstå en forestilling om at det finnes én optimal måte å studere på, og at man gjør noe feil dersom man ikke følger den. Vi skal ikke bare lære. Vi skal optimalisere hvordan vi lærer.

Og kanskje er det ikke så rart at dette blir et prestasjonsområde. Mange har jobbet i årevis for å komme inn på medisinstudiet, og når man kommer i gang med studiet møter man krevende eksamener, nye forventninger og et enormt pensum. Eksamen står mellom deg og legeyrket, og rundt deg sitter medstudenter som virker som om de har kontroll på alt.

Det er lett å havne i en boble hvor man begynner å tro at det er normalt å være eksepsjonell. Kanskje har medstudenten toppkarakterer, driver egen bedrift, har flere lederverv, forsker ved siden av studiet og trener mot et maraton. Vi sammenlikner oss med et miljø hvor mange allerede er selektert på bakgrunn av prestasjon, og da er det lett å tro at det normale er å være eksepsjonell. Men uten å ha statistikken foran meg, føler jeg meg rimelig sikker på at de aller fleste nordmenn ikke er norgesmestere i noe som helst.

Kunnskapens byrde og det “optimale”
Vi medisinstudenter lærer alt om helsefremmende livsstil, og om konsekvensene av forskjellige "uvaner". Men når man kjenner til alle rådene, kan ethvert avvik begynne å føles som et personlig nederlag. Kanskje glemmer vi av og til at slike "uvaner" ikke bare er risikofaktorer. De er også en del av det å være menneske.

På nettet finnes det alltid flere råd: studieteknikk, søvnoptimalisering, treningsrutiner, kostholdstips, produktivitetsmetoder. Det er alltid en ny app, en ny vane, en ny måte å bli litt bedre på. Dermed blir livet et prosjekt som aldri blir ferdig.

Men hva er egentlig poenget med å leve optimalt? Hvis poenget er bedre livskvalitet, må vi spørre oss hva som faktisk kjennetegner et godt liv. For noen er det trening. For andre sosialt samvær. Struktur og orden i hverdagen. Kreativitet. Eller ro. De fleste trenger en blanding.

Det finnes derfor ingen oppskrift som kan passe perfekt til alles liv. Det som er "optimalt" for én person, kan være helt feil for en annen. En strukturert treningsplan kan gi glede til én og stress til en annen. Anki kan være et fantastisk verktøy for én student og fullstendig feil for en annen.

Det er lov å gjøre ting "feil".
Det er lov å notere for hånd.
Det er lov å droppe en forelesning.
Det er lov å stå opp sent i helgene.
Det er lov å spise Grandiosa til middag.
Det er lov å ikke mealpreppe.
Det er lov å spise kjøtt.
Det er lov å hate å løpe.
Det er lov å ikke være eksepsjonell.
Det er lov å gjøre feil.
Det er lov å forandre seg.
Det er lov å være ineffektiv.
Det er lov å sløse bort tiden.
Det er lov å prøve seg frem

Dette er som sagt ikke et argument mot sunnhet, trening, teknologi eller gode studieteknikker. Det er stor forskjell på å bruke Anki, mealpreppe eller trene klokken fem fordi det faktisk fungerer for deg, og å gjøre det fordi du frykter å ikke være god nok.

Det handler om å gi litt slipp på tøylene og legge vekk idéen om den optimale hverdagen. Gode vaner skal gjøre livet bedre, ikke hindre deg fra å leve. Det må være rom for spontanitet, kos og ufornuft.

Til mine kjære fremtidige kollegaer:
Du kan lykkes i livet og i yrket uten å være perfekt. Du trenger ikke være best. Du trenger ikke å få til alt. Du kan være helt vanlig. Det er mer enn bra nok. Ta vare på deg selv. Du skal stå i et krevende yrke i mange år. Ikke brenn deg ut i 20-årene.

Hvile er essensielt. Det handler ikke alltid om å få pulsen ned for å kunne prestere bedre senere. Kanskje handler hvile noen ganger om å bare sitte stille. Uten et mål. Uten en app. Uten en plan. Uten å gjøre alt "riktig". Kanskje er den mest optimale hvilen den hvor vi slutter å spørre om den er optimal. Vi trenger ikke vite hvor godt vi hviler. Vi kan legge vekk pulsklokken. Hver time trenger ikke å være optimalisert. Hvile er ikke en arena for å prestere. Det er et øyeblikk hvor vi ikke trenger å prestere.