Mellom de to hjerteslag

Tekst: Laiba Sehota
Illustrasjon: Filore Memtimin

Fra det aller første hjerteslaget til det siste lever mennesket alltid i en tilstand mellom uro og hvile. Vi søker konstant etter hvilepulsen i en travel hverdag, gjennom alt fra ferier til Bali til en lang økt med yin yoga. Likevel viser det seg at livet motsetter seg fullstendig ro. Kanskje er det nettopp derfor uttrykket “evig hvile” har fått sin plass i språket. Den eneste evige og fullstendige hvilen er den vi aldri kan vende tilbake fra. Hvert menneskeliv begynner med et hjerteslag vi ikke husker, og ender med et vi bevisst aldri kommer til å oppleve. Hva om den virkelige hvilepulsen først ankommer når det siste slaget er forbi?

For hva mener vi mennesker egentlig når vi stadig uttrykker en lengsel etter hvile? Det er nemlig blitt en uendelig jakt som strekker seg livet ut, uten at vi nødvendigvis finner ut av det. “Bare jeg blir ferdig med dette”, sa studenten i eksamensperioden, legen etter den pliktoppfyllende vakten, småbarnsforelderen som legger ungene til sengs og de skrøpelige gamle naboene etter et langt liv. Hva om “ro” er noe vi ikke er i stand til å finne? At jakten bare forflytter hvilepulsen lengre og lengre vekk? Hva om denne jakten er en moderne hallusinasjon, eller en forestilling om at alt bare blir bedre om vi kommer oss gjennom denne uken, eksamensperioden eller det kommende året? Kanskje er problemet ikke at verden går for fort, men heller at mennesket alltid unner seg for lite tid til å være der det allerede er.

Før i tiden måtte man vente dagevis på et brev, men i dag føles ti minutter uten svar på Snap altfor lenge. Ikke nødvendigvis fordi vi gjør noe mer, men fordi vi forventer at alt skal skje raskere. Det kan fort føles som at verden raser forbi mens vi forblir sittende igjen på benken og lurer på hvor det gikk skeis. Svaret er at det aldri gikk galt: det gikk bare for sakte. Trenger det å være noe dårlig? Kanskje har vi alle godt av å bremse litt opp i hverdagen? Eller, som en svenske ville sagt: “Ta det lugnt”

Tenk på hjertet ditt som en biologisk klokke, og se for deg at livet ditt måles i hjerteslag mellom det første og siste. Hva er det du får brukt dine slag på? Sannheten er at vi lever som kolibrier og forventer å være hvaler. Derfor tror ikke jeg på noen “hvilepuls”. Høy puls derimot, ja det tror jeg på. For de slagene som huskes, er sjelden de rolige. Alle de viktige hendelsene i livet ser ut til å ha takykardi som bivirkning. Som en spontan forelskelse eller sekundene før du åpner en melding du har ventet lenge på. Hjertet virker fundamentalt uenig i at det beste i livet er det rolige. Det har tross alt provisjon på hvert slag.

For hvis målet med livet er å holde pulsen nede, burde de største heltene være folk som sover mye og unngår trapper. Verdens mest vellykkede menneske ville ha vært en bjørn i vinterdvale. På en god andreplass havner broren min. Selv om han briljerer på det som mange regner som verdens lengste hinderløype (medisinstudiet), behandler han søvn som et livsviktig legemiddel med et smalt terapeutisk vindu. Han ser på døgnet som et budsjett med søvnen på toppen av lista. Det mest provoserende er at det ser ut til å fungere. Til tross for sin nærmest religiøse hengivenhet til dyna, briljerer han fortsatt på studiet. Jo mer han sover, desto bedre gjør han det. På dette tidspunktet mistenker jeg at han leser pensum via osmose gjennom hodeputa. Uansett hva forklaringen er, rokker det på en av vår tids mest seiglivede forestillinger: at lidelse er prisen for prestasjon.

En mulig forklaring er at denne forestillingen har røtter i noe dypere enn det overfladiske ved mennesket: mennesket er aldri fornøyd med dets status quo. Derfor jager vi etter mer. Aristoteles beskrev mennesket som et rasjonelt dyr, og plasserte oss på toppen av det naturlige hierarkiet. Kanskje er det nettopp denne fornuften som lamslår oss fra å hvile. Vi bygger, utvikler og forbedrer. Vi skyter ut raketter i verdensrommet, genredigerer, og sender meldinger som krysser kontinenter momentant. Likevel virker det som om vi aldri når helt frem. Mennesket har en iboende rastløshet, men hva denne betyr, og hva vi har råd til å være rastløse over, avhenger av hvilken virkelighet vi lever i.

Vi i Norge er blant de få som kan bruke hvilepulsen som et narrativ for hvordan vi skal leve livene våre. Ikke fordi vi er de eneste som kjenner på den, men fordi vi har råd til å bekymre oss for den. Paradokset oppstår når tryggheten blir så selvfølgelig at vi begynner å skape bekymringer, der de egentlig ikke behøver å eksistere. Reiser man sørover til Palestina eller Sudan finner man mennesker som ligger våkne under den samme nattehimmelen, uten den samme tryggheten. Forskjellen er at deres uro bærer et annet ansikt. Her bekymrer vi oss for innbokser som aldri tømmes og treningsøkter som aldri gjennomføres. Der handler bekymringene om morgendagens eksistens. Om trygghet. Om hvorvidt familien kommer seg hjem igjen. Fellestrekket ligger i ventingen, i den eksistensielle uroen og rastløsheten som springer ut av den samme pulsen, men som formes av to fundamentalt forskjellige virkeligheter.

Uroen skifter altså karakter avhengig av hvilken del av verden hjertet slår i. Noen ganger er det ikke mennesket som forlater hjemmet; det er hjemmet som over natten havner i et annet land. Slik var det da Punjab ble delt mellom India og Pakistan i 1947. Den britiske juristen Cyril Radcliffe fikk fem uker på å trekke den nye grensen gjennom et landskap han tidligere aldri satt fot i. Fem uker var nok til å dele et kart, men ikke til å forstå konsekvensene av det. For streken skar ikke bare gjennom Punjab. Den skar gjennom landsbyer og familier, gjennom fortid og fremtid, gjennom forestillingen om at et hjem er noe som blir stående. Sikher, hinduer og muslimer som hadde levd side om side i generasjoner, våknet plutselig på "feil" side av en grense som ikke eksisterte dagen før. Husene sto der fremdeles, upåvirket av kartets nye virkelighet. Dørterskelen var den samme, men verden utenfor var blitt en annen. Mennesker som hele livet hadde hatt et sted å vende tilbake til, måtte nå vende om ryggen. Kanskje er lengsel på sitt mest bokstavelige nettopp dette: ikke å være på vei mot noe, men å bli drevet bort fra det eneste stedet der pulsen kjente veien hjem.

Vår biologiske eksitabilitet kan altså ikke sammenlignes, men under dens ulike former finnes en gjenkjennelig menneskelig søken etter et sted der pulsen kan roe seg. Mennesket har alltid vært på vei et sted. Bonden ventet på regnet. Sjømannen ventet på vinden. Studenten venter på karakterene. Vi håper og planlegger som om livet begynner rett etter neste sving, som om roen befinner seg én lønnsøkning, én ferie eller én notifikasjon unna. Men kanskje har vi lett etter hvilepulsen på feil sted. For sannheten er at den eneste fullstendige hvilepulsen er den som aldri slår igjen…