Æsculap 100 år – tradisjon og fornyelse

Tekst: Jan Frich, redaktør for Æsculap 1993–1994, professor ved Universitet i Oslo 
Bilde: Lånt av uio.no

Første nummer av Æsculap kom i 1920 og ble lansert som et «organ for medicinere». Hva preget Æsculap de første årene? Hvordan har utviklingen i den redaksjonelle linjen vært? Hvordan ble Æsculap tilknyttet Norsk medisinstudentforening?

Æsculap er «unnfanget, båret og født på «Verdens fineste fødselsklinikk»», het det i den første lederartikkelen i mai 1920. Eyvin Dahl (1895-1962) var Æsculaps første redaktør. Carl Semb (1895-1971) skriver i en artikkel i Æsculap nr. 1/1968 at han, Eyvin Dahl og Klaus Hansen (1895-1971) var de tre stifterne av Æsculap. Én av ambisjonene da Æsculap ble etablert, skriver Semb, var å samle alle medisinere, styrke samholdet og å rette søkelyset mot felles problemer og medisinstudiet.  

Æsculap var i mange år et organ med base i studiemiljøet i Oslo, hvor undervisningen, professorer og aktuelle spørsmål ble omtalt og kommentert. Magasinet ga en stemme til studentene. Den første tiden var redaksjonene for det meste opptatt av indre anliggender på studiet, og i mange tiår frem til 1960 inneholdt Æsculap rene fagartikler signert professorer ved Det medisinske fakultet. Organet var politisk «ufarlig», og i krigsårene fremstår Æsculap som lite påvirket av de politiske omstendighetene. 

Året 1964 representerte et skille i den redaksjonelle linjen. «Vår tid» er tittelen på lederen i nr. 1/1964, hvor Astor Reigstad (f. 1937) erklærte at redaksjonen ville ta opp «emne frå den aktuelle samfunnsdebatt som har spesiell interesse for oss som medisinarer». Redaksjonen rettet søkelyset mot kontroversielle spørsmål, som abort og tilgang på prevensjonsmidler. Den «klare sosialistiske tendens» ble ikke akseptert av medstudentene. Med noen få stemmers overvekt knesatte generalforsamlingen at magasinet ikke skulle ha noen «politisk tendens». Styret og redaksjonen gikk av og en nøytral redaksjon ble innsatt.

Høsten 1966 overtok duoen Sigmund Karterud (f. 1945) og Alv A. Dahl (f. 1944) redaktørstolen. Redaksjonen (som nå ble omtalt som «kollektivet») bestod av fem venstreradikale og en kulturradikaler. Redaksjonen tok et flammende oppgjør med nøytralitetsprinsippet. Søkelyset ble rettet mot politiske saker i inn- og utland. Da Per Fugelli (1943-2017) overtok som redaktør i 1967 kritiserte han «pratmakerne» i forrige redaksjon. Fugelli var også opptatt av endring, men ville at Æsculap skulle konsentrere seg om «de nære og mulige ting» snarere enn et redaksjonen skulle «sitte og svimle i tretoppene». I nr. 5/1968 skrev han om frustrasjonen over den utbredte «apathia medicorum», men konkluderte likevel med følgende: «Vi tror det er av verdi å fortsette og provosere og stimulere, tross tilsynelatende mangel på respons».

En ny redaksjon overtok høsten 1968. Studentopprøret i Paris fikk spalteplass, og en krass artikkel med tittelen «Medisinerstudiet er skadelig og må reformeres» av Ebba Wergeland (f. 1946) vekket debatt. Med nr. 1/1969 kom en større omveltning. Magasinformatet ble avskaffet til fordel for avisformatet. Redaksjonen slo fast at Æsculap skulle være et avispreget organ med hovedvekt på reportasje, kommentar og kritikk. Det ble et mål å nå ut til alle typer helsepersonell og ansatte i helsevesenet.

Med Ottar Christiansen (f. 1944) som redaktør ble nr. 1/1969 distribuert sammen med Tidsskriftet. Det skulle bli med denne ene gangen. Mange av medlemmene i Den norske legeforening nektet å godta at Æsculap skulle vedlegges Tidsskriftet. I februar 1969 trakk legemiddelfirmaene seg fra annonseavtalene da de mente Æsculap var blitt for politisk og venstreradikalt. Mads Gilbert (f. 1947) var blant redaktørene i denne perioden. Politiske artikler, solidaritet på tvers av yrkesgrupper, reportasjer fra utlandet og EEC-kampen preget avisen. 

I 1973 varslet redaksjonen om økonomisk krise. I 1974 kom det ut ett nummer og deretter ble det stille noen år. I 1978 gjenoppstod Æsculap som et «tidsskrift for helse og sosialpolitikk», med Øyvind Graadal (f. 1951) som ansvarlig redaktør. Helsetjenesten, helsepolitikk, medisinstudiet, legerollen og reportasjer fra andre land var tema som gikk igjen. Camilla Stoltenberg (f. 1958), som var redaktør i 1984-1986, uttalte i et intervju i nr. 1/1986: «Ideelt sett synes jeg at Æsculap burde være et vindu ut mot verden for medisinstudentene, og også et vindu for verden inn til oss». 

Da undertegnede ble med i redaksjonen i 1991, og overtok som redaktør i 1993, fortsatte vi den redaksjonelle linjen og rettet søkelyset mot blant annet studieplanarbeid, etiske spørsmål, legerollen, u-landsmedisin, kvinnehelse og medisinsk humaniora. Æsculap var et kritisk organ, men fulgte ikke noen bestemt politisk linje. Æsculap-kontoret lå like ved kantinen i underetasjen av kirurgiblokken på det gamle Rikshospitalet. På høyre side var det hyller fra gulv til tak med tidligere skinninnbundne årganger av Æsculap. Redaksjonen var fri og uavhengig, uten noe styre eller generalforsamling. Vi hadde penger på bok til ett års drift, men redaksjonen var samtidig helt avhengig av annen støtte og annonseinntekter ettersom inntektene fra abonnenter knapt dekket utgivelsen av ett nummer. Redaksjonen var Oslo-basert (og Oslo-sentrert), selv om det ble gjort en innsats for å mobilisere skribenter blant studentene ved andre studiesteder. 

Norsk medisinstudentforening (Nmf) ble etablert i 1987. Medlemsbladet Nmf-INFO ble gitt ut fire ganger årlig. I en organisasjonsutredning som ble ferdigstilt november 1993 ble det foreslått å utvide bladet og å øke antall utgivelser av Nmf-INFO til seks numre per år. Nmfs planer kunne fort utfordre Æsculaps posisjon som medisinstudentenes organ. Et spørsmål meldte seg: Skulle Æsculap fortsette å arbeide på gamle premisser eller skulle vi søke samarbeid? 

Æsculap hadde lang fartstid, og hadde hittil vært uavhengige av andre organisasjoner. Men, Æsculap hadde en svak organisasjon samt et manglende apparat for distribusjon til andre studiesteder. Nmf på sin side organiserte 95 prosent av medisinstudentene i Norge. Gjennom Nmf kunne Æsculap nå ut til alle medisinstudenter i Norge, i tillegg til norske medisinstudenter i utlandet. Kanskje redaksjonen heretter kunne konsentrere seg om å lage magasinet, snarere enn å bruke tid på å oppdatere abonnentregisteret og forsøke å skaffe penger til driften? Vi stod overfor  krevende avveininger. Beslutningen ble tatt en natt på Rikshospitalet, med skinnpermene på hyllen som en påminnelse om en stolt historie. Æsculap var blitt nedlagt én gang tidligere – det kunne ikke skje igjen. 

Våren 1994 kontaktet undertegnede Karl-André Wian (f. 1970), som var leder i Nmf. Han var åpen for å endre planer, og vi ble enige om å utrede saken, selv om det fantes skepsis på begge sider av bordet. Den 17. april 1994 sendte Æsculap et brev til Nmf med forslag om å se nærmere på muligheten for å etablere et samarbeid. Det ble nedsatt en «Æsculapkomite», som vurderte spørsmålet om en sammenslåing av de to organene. Komiteen samarbeidet godt, og ble enige om at organisasjonsdelen fra Nmf-INFO skulle inkorporeres i Æsculap. Nye Æsculap skulle stimulere til debatt og refleksjon om helse- og sosialpolitiske temaer, etikk og mellommenneskelige relasjoner, i tillegg til å være et informasjons- og medlemsblad for Nmfs medlemmer. Det var enighet om at organisasjonsdelen skulle skilles fra magasindelen, etter modell fra Tidsskriftet. Under årsmøtet i Nmf 3.-4. desember 1994 i Bergen ble det vedtatt at Æsculap skulle tilknyttes Nmf fra 1. januar 1995.  

Magasin Nr. 1. Februar 1995

Det er nå gått 25 år siden Æsculap ble tilknyttet Nmf og gikk tilbake til magasinformatet. Magasinet er en naturlig del av norske medisinstudenters studietid i inn- og utland. Magasinet er et bindeledd - en arena for nye tanker, refleksjon og kritikk, og et vindu mot verden og inn i medisinen. Æsculap så dagens lys på Rikshospitalet i 1920, men hvert nummer er som en ny fødsel. Tradisjonen fornyes, og Æsculap-ånden lever videre, når nye generasjoner griper muligheten til å prege innholdet med perspektiver fra sin tid.