Rettferdighet i pandemitider
Tekst: Merete Lan Olsen, redaktør
I løpet av høsten og vinteren 2020-2021 har internasjonalt ansvarlig (2020) Merete Lan Olsen, folkehelse- og menneskerettighetsansvarlig (2020) Sara Eriksen og Hanna Dahl Vonen, organisert global helse webinar om forskjellige, aktuelle temaer. Vi har vært innom, lært mer og diskutert flyktningers og papirløses helse, leger sitt arbeid mot atomvåpen, sammenhengen mellom klima og helse, samtykkeloven og COVID-19 vaksinefordeling globalt. Til det sistnevnte webinaret inviterte vi statssekretær for utenriksdepartementet, Aksel Jakobsen, samt Ole Frithjof Norheim, lege, professor og leder for Bergen Centre for Ethics and Priority Setting (BCEPS). I webinaret utredet de mer om hvordan Norge har arbeidet med vaksinen nasjonalt og internasjonalt i tillegg til hva som er en etisk riktig fordeling av vaksinen mellom rike og fattige land.
Statssekretær Aksel Jakobsen: historien bak den norske innsatsen
I januar i fjor var lederen av CEPI, Richard Hatchett, i et møte i utenriksdepartementet for å diskutere den globale helsesituasjonen. CEPI er den globale koalisjonen for forebygging av epidemier og pandemier og Richard hadde altså møtt opp for å informere om COVID-19 situasjonen. Det ble et veldig spesielt møte. Han advarte mot det nye viruset, og basert på smittsomheten og dødeligheten til COVID-19, trakk Richard sammenligninger til spanskesyken. Etter møtet ble det tatt kontakt med Statsministerens kontor hvor utenriksdepartementet anbefalte statsministeren å ta et møte med CEPI lederen så fort som mulig. Neste dag satt både Statsekretær Aksel Jakobsen og Richard på Statsministerens kontor for å diskutere videre strategi sammen med Erna Solberg. Dette markerte på mange måter starten på den internasjonale innsatsen for å bekjempe pandemien som fremdeles pågår i dag. Nå, ett år senere, så vet vi mye mer om pandemien hvor over 110 millioner er smittet og mer enn 2.45 millioner mennesker har mistet livet.
Mange nordmenn er hardt rammet av pandemien, men for de verdens fattigste, er ytterligere 150 millioner skjøvet ut i ekstrem fattigdom. For første gang på mer enn 30 år er dette er økende. Antall som lever i sult, er doblet på grunn av pandemien. Millioner av jobber er forsvunnet og mange barn vil aldri komme tilbake til skolebenken. I land uten fungerende sosiale sikkerhetsnett som vi har i Norge, har konsekvensene som nedstengning og lavere økonomisk aktivitet vært svært ødeleggende. For mange har dette vært mer destruktivt enn de direkte helsemessige konsekvensene.
Ytterligere 150 millioner mennesker er skjøvet ut i ekstrem fattigdom på grunn av COVID-19
Pandemien har også skapt store konsekvenser for menneskerettighetssituasjonen globalt. FN regner med at det blir arrangert mer enn 7 millioner flere barneekteskap på grunn av COVID-19, dette i sammenheng med at familier har mistet inntekt og dermed gifter bort sine barn til rike familier. Kvinners rettigheter og likestilling blir satt tilbake og minoriteters rettigheter innskrenkes. Sentrale demokratiske rettigheter, som ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og bevegelsesfrihet, blir redusert og begrenset. Dette på grunn av at udemokratiske ledere har brukt pandemien til å få enda mer makt og kontroll.
Samtidig har det blitt utviklet hurtigtester og vaksiner i et tempo som verden aldri har sett tidligere. Dette kunne ta 8-10 år, men nå har vi allerede flere godkjente effektive vaksiner. Vi har altså en vei ut av krisen gjennom en “exit” strategi som vi vet fungerer.
Vaksinenasjonalisme
Et av de største hindrene for å lykkes mot å bekjempe pandemien er vaksinenasjonalisme, eller manglende evne til å fordele vaksinene på en god måte. Ved at nasjonene prøver å overgå hverandre i kampen for å få tak i vaksinen, fører dette til et umoralsk kappløp som vil forlenge pandemien, i tillegg til flere dødsfall og å forsinke gjenoppbyggingen. Veien ut av krisen krever mer og ikke mindre internasjonal solidaritet. Vi må sikre at alle land får tilgang til vaksiner, medisiner og testutsyr til å bekjempe pandemien. Ikke bare fordi det er av egeninteresse for alle nasjoner, for det er det, men også fordi ingen er trygge før alle er trygge. Dette fordi jo flere som blir smittet, desto større er faren for nye mutasjoner, i tillegg til at det også blir økonomisk lønnsomt å investere i rettferdig fordeling av vaksinen. For eksempel er det er gjort beregninger på at vi får mer enn 5x tilbake for hver krone som vi investerer i pandemien.
Ingen er trygge før alle er trygge
Gjennom ACT- A (The Access to COVID-19 Tools (ACT) Accelerator) samarbeidet, har Norge gitt 4.5 milliarder kroner i tillegg til over 2 milliarder kroner for å unngå sosioøkonomiske konsekvensene av pandemien i fattige land. ACT – A arbeider med og bidrar til å utvikle hurtigtester og forskjellige vaksine kandidater. Vaksinedelen av ACT – A, som kalles COVAX, har så langt sikret avtaler til 2 milliarder vaksiner. Vaksinasjonen vil starte i lavinntektsland i løpet av februar. Likevel, så er ACT-A sitt finansieringsbehov per nå rundt 27 milliarder dollar i løpet av 2021. Det er mye penger, men lite i sammenliknet med å bekjempe de økonomiske konsekvensene av pandemien. En av de største utfordringene for å klare å finansiere vaksinealliansen er at verdens største økonomi, USA, under president Trump, satt seg på sidelinjen. Landet var i ferd med å forlate WHO, men heldigvis ser det ut til at den nye Biden administrasjonen vil igjen slutte seg til COVAX og WHO.
Ole Frithjof Norheim: Etikken bak hvorfor vi må ha en global fordeling av vaksinene
COVID-19 forsterker ulikheter i helse. For eksempel i USA er det vist at det er høyere dødelighet blant afroamerikanere enn andre etniske grupper. Dette kan kanskje forklares med at de statistisk sett har mer underliggende sykdom og bor trangere, noe som henger sammen med dårlige økonomiske vilkår. Så det store, spennende og optimistiske spørsmålet er om vaksinen kan redusere ulikhet? Det enkle svaret er ja, for dersom vi får bukt med pandemien, så kan de sosioøkonomiske ulikhetene bli redusert.
Det er ikke nok vaksiner til alle i 2021. Allerede før pandemien bidro Gro Harlem Brundtland i en rapport om pandemiberedskap hvor det ble advart om at det ikke var nok produksjonskapasitet dersom vi ble utsatt for en pandemi, altså at man ikke var i stand til å produsere vaksinene fort nok. Det har vi sett et tydelig resultat på nå. Derfor har vi måtte innføre prioritering som for eksempel alder når vi utgir vaksinene i land som Norge. Internasjonalt, så har COVAX mekanismen en veldig sentralt rolle i hvilke land skal få tilgang til vaksinen først, hvor mye skal de få og hvordan dette skal fordeles.
Allerede før pandemien bidro Gro Harlem Brundtland i en rapport om pandemiberedskap hvor det ble advart om at det ikke var nok produksjonskapasitet dersom vi ble utsatt for en pandemi
I den etiske diskusjonen av global rettferdighet er det er to store hovedposisjoner med i debatten:
Verdensborger – argumentet (Cosmopolitanism) – et mer idealistisk perspektiv
Dette er for eksempel Bill Gates sin visjon: “All lives have equal value”, uavhengig av hvilke land du er født i. I en modeleringsstudie kalt “How vaccine distribution matters”, ble det simulert hva vil skje dersom de 50 rikeste landene hamster vaksinen og vil få de første 3 milliarder dosene sammenlignet med å fordele det gjennom COVAX. Resultatet viste at fordelingen gjennom COVAX vil redde dobbelt så mange liv sammenliknet med hamstring. Vi oppnår derfor mer gjennom en rettferdig mekanisme.
Statsgrense – argumentet (Statism) – et mer realistisk perspektiv
Statsgrenser har etisk betydning gjennom at statsledere må sikre sine innbyggere vaksinen. En ekstrem variant er “America First” gjennom president Trump. En mildere variant, som Ole Frithjof Norheim anerkjenner, er at statsledere kan legitimt jobbe for at nasjoner får nok vaksiner til sine innbyggere. Norge har også en dobbel posisjon, som er ganske akseptabelt, ved at vi sikrer nok vaksiner til oss selv, men deltar i rettferdig global fordeling gjennom COVAX mekanismen til fattige land.
Hva vil det egentlig si å fordele vaksinene rettferdig? I publikasjoner “An ethical framework for global vaccine allocation”, hvor fordelingen mellom helsearbeidere, mennesker med underliggende sykdom, gamle og unge ble diskutert, ble det foreslått å dele fordelingen opp i 3 faser:
Gjennom denne prioriteringen kan man identifisere dem med høyest risiko som vil ha best effekt av vaksinen. Alle dødsfall skal telle likt, det har ikke noe å si hvilke land man dør i. Implikasjonene vil da være at vaksiner vil bli fordelt til dem som har størst behov både helsemessige og økonomisk.
Til sammenlikning viser det seg at COVAX mekanismen, selv om det er for tidlig å evaluere, ikke er like vellykket. COVAX modellen tar til grunne i at man i første fase skal prioritere førstelinje helsearbeidere og voksne med høy risiko proporsjonalt med deres totale innbyggertall. I den første fasen vil hvert land ha nok vaksiner til å dekke 23% av populasjonen (3% til helsearbeidere, 20% til voksne med høy risiko). I andre fase vil landene motta doser som dekker mer enn 20% av populasjonen basert på landenes nød, sårbarhet og trussel for COVID-19. Til tross for at COVAX har sikret seg mer en én milliard doser, så er det kun få vaksiner som er satt i COVAX-kvalifiserte land. Som Dr. Tedros, WHO generalsekretæren, uttalte, så er det et moralsk svik. For eksempel, så har land som Canada har hamstret og sikret seg 7x flere vaksiner enn innbyggere, men vil nå heldigvis gi vekk overskuddet og fordele det til fattigere land. Norge har også sikret seg vaksiner til 9 millioner innbyggere, men vil nå arbeide med å fordele overskuddet til fattige land.
Kort oppsummert vil man før neste pandemi ha et stort behov for å bedre internasjonale avtaler. “The Fair Priority Model” tar mer hensyn til variasjoner i behov og effekt, dermed vil man få en mer rettferdig og effektiv fordeling enn COVAX’s proporsjonale prinsipp.
