Skal jeg, eller skal jeg ikke?
Tekst: Nora F. Nilsen, skribent i Æsculap
Illustrasjon: Lea Taraldsrud Dormagen
Det har seg jo slik at livet kan lett bli et kaos, til tross for dine egne beste intensjoner. Plutselig så har man mye man må gjøre, bør gjøre og vil gjøre.
Jeg ble egentlig ganske spent da Æsculap annonserte temaet for dette magasinet. Det er alltid den gøyeste fasen - idemyldringen. Og fristen? 02.oktober. Det er jo lenge til, tenker jeg.
Men nå her sitter jeg her, uten blekk på papiret.
For hva er det som egentlig skjer? Nye ting dukker opp hele tiden, og du vil dyttes litt lenger bak i den stadige ekspanderende listen av alt du skal. Jeg må jo på jobb. Jeg burde jo holde tritt med pensum. Jeg burde definitivt dra på den bursdagsfesten på lørdag, selv om jeg kommer rett fra senvakt. Og ærlig talt, jeg kan da ikke droppe den forelesningen? Da kommer jeg garantert til å stryke. Det er utmattende å stadig måtte vurdere, prioritere skyve vekk ting du vil til fordel for ting du må. Man føler at man må, men betyr det at man faktisk må gjøre det? Hva er det som egentlig gjør at vi tenker på denne måten?
Medisinstudenter pleier ofte å ha høye krav til seg selv. Mange føler nok de må briljere akademisk, være frivillig, delta på så mye gøy som overhodet mulig. Alt fra å besøke foreldrene, trene, spiste sunt, dra på fester og reise, til å holde kontakt med alle vennene fra videregående. Men lista stopper nok ikke der. I tillegg til å drive med et fulltidsstudium på si, skal man også bry seg om samfunnet også og være miljøvennlig. Hvis du har planer om å sikre deg LIS etter utdanningen, er det bare å jobbe mye deltid.
I dette kaoset er det viktig å finne en balanse som passer ditt liv. Det er ikke alt du faktisk må gjøre, selv om alle andre får det til. Alle mennesker sitter jo tross alt med sitt eget lille kaos, men det viktigste er hvordan du håndterer kaoset. Noen ganger vil det være mye kaos, andre ganger lite. Bare husk å få plass til det du vil gjøre. Ikke bare det du føler du burde.
Apropos det man burde. Dere lesere får tilgi at denne teksten ble så kort. Det er jo tross alt så mye jeg må gjøre. Men jeg ville jo gjøre dette også.
