Spesialisten: Tori Husum

Bilde: Privat

Tekst: Marthe Svendgård

Tori Husum

Fra: Osterøy

Utdannet ved: NTNU 2007-2013

Hvilken spesialitet hadde du sett for deg da du studerte?: Kanskje fastlege?

Hvilken spesialitet endte du opp med?:Fødselshjelp og kvinnesykdommer (ofte omtalt som gynekologi)

Nåværende yrke: Gynekolog ved Haukeland Universitetssykehus og nestleder for Leger Uten Grenser.

Få medisinske fag rommer like stor variasjon som gynekologi. For Tori Husum betyr det en arbeidshverdag som spenner fra forutsigbar poliklinikk, til travle nattevakter med akutt kirurgi, og tidvis feltarbeid i både Afghanistan og Irak.

Valgets kvaler

Tori har alltid vært fascinert av fødselshjelp og kvinnehelse, men tvilte lenge på om hun var flink nok til å bli sykehuslege. Etter endt studie startet hun likevel et LIS-løp i generel kirurgi.

“Jeg søkte faktisk på kvinneklinikken og fikk et tilbud. Men så tenkte jeg «søren heller, kirurgi trenger du for å bli gynekolog, og jeg lurer litt på kirurgi, jeg prøver det først». Så begynte jeg der og traff veldig mange gynekologer som var innom i den rotasjonen.”

Slik fikk hun mer innsikt i gynekologens arbeidshverdag, og dragningen mot spesialiseringen ble stadig sterkere. Til slutt endret hun kurs og begynte som LIS innen fødselshjelp og kvinnesykdommer.

“Jeg tenker det er viktig å senke skuldrene litt når man er student. Det er lov å begynne i en gren, og så kan man skifte hvis man finner ut at det ikke er det man vil. I en del spesialiteter så er det relevant uansett. Det er lov å ombestemme seg, og det er jo fantastisk med legeyrket!”

En typisk dag på vakt

Gynekologens arbeidsdag er variert. På Haukeland har Tori nattevakt hver 12. natt. Resten av tiden settes av til dagarbeid som poliklinikk, koordinatoransvar eller vakt på post. Poliklinikkarbeidet er det mest forutsigbare, med oppfølging av planlagte pasienter. Koordinatorvakter innebærer å være orakelet på avdelingen, hvor kolleger skal kunne spørre om råd og diskutere krevende pasientsaker. På føden avgjør koordinator også hvem som skal igangsettes og hvem som prioriteres i ø-hjelpspoliklinikken. Dagvakt på fødeposten sammenligner Tori derimot litt med en nattevakt, du vet aldri helt hva som venter deg:

“Da går jeg visitt på pasienter som er innlagt til observasjon og håndterer alle risikofødslene. Da kan alt skje! Hvis noen må ha et keisersnitt gjør vi det, hvis vi må hjelpe til med en fødsel, så gjør vi det. Vi må ta ting litt som de kommer.”

Slitsomt med 8 til 16-arbeid

Vaktarbeid er et positivt aspekt ved spesialiteten, hevder Tori. Nattevaktene på Haukeland er riktignok lange, opp mot 17 timer, og som bakvakt må hun være fysisk til stede på sykehuset. Likevel er det ofte mulighet til å hvile litt. I tillegg vil nattevaktene kombinert med litt helgearbeid generere avspaseringsuker, noe som gir lengre perioder med fri.

“Da jeg var gravid gikk jeg ut av vaktordningen og var på jobb mandag til fredag, 8 til 16. Det synes jeg var utrolig mye mer slitsomt enn å ha en nattevakt! Selv om de er lange og kan være ganske tunge og strevsomme, så bryter de opp ukene sånn at man får variasjon i hverdagen. Og det må man like tror jeg, hvis man skal være gynekolog på stort sykehus.”

Den desidert beste spesialiteten

Gynekologi har flere appellerende sider, forteller Tori. Kvinnehelse og kvinnekroppen er kjempespennende i seg selv. I tillegg kombinerer spesialiteten teori og praktiske ferdigheter. Du må beherske alt fra indremedisin og fysiologi, til ultralyd og kirurgi. Det gjør arbeidet svært variert. Fødselshjelp er også unikt, det er stort sett lystbetont arbeid og man får bidra i store øyeblikk i folk sine liv:

“Det er vakkert og litt dramatisk. Det er ikke sykdom, slik man kanskje tenker at man som lege skal arbeide med, men heller en godartet ting.”

Men det som er så fint med å være gynekolog, kan også være det som gjør det vanskelig:

“Det er stor fallhøyde, det hender jo at ting går galt. Selv om de er ekstremt sjeldne, kan man komme borti veldig alvorlige hendelser. Det er baksiden av medaljen som man må tåle. Heldigvis har man et godt støtteapparat, og blir ivaretatt når man har vært med på noe alvorlig.”

Så hvem passer gynekologi for? Det er viktig med en blanding av soft og hard-skills, svarer Tori:

“Man må ha en interesse for faget og for å lære seg praktiske ferdigheter. Samtidig bør man være litt interessert i indremedisin, man trenger å være en blanding av indremedisiner og kirurg. Samtidig treffer man kvinner i sårbare faser av livet og jobber med et veldig intimt område. Å ha litt medmenneskelige egenskaper er viktig!”

Hun påpeker at det finnes gode muligheter til å arbeide utenfor sykehus, både som avtalespesialist og innenfor det private. Man trenger altså ikke velge bort spesialiteten dersom vaktbelastningen ikke passer i en periode i livet.

“Du får lov å skrive at dette her er den desidert beste spesialiteten!”

En dag i felten for Leger Uten Grenser

Som gynekolog har Tori vært feltarbeider for Leger Uten Grenser, to ganger i Afghanistan og en gang i Irak. Drømmen startet allerede som barn;

“Det var kanskje litt av grunnen til at jeg ville studere medisin. Jeg hadde lyst å reise ut i verden. Hvis jeg ble lege så skulle jeg ut i verden og gjøre noe spennende, og forhåpentligvis hjelpe til. Og aller helst med Leger Uten Grenser!”

I Afghanistan arbeidet Tori på et fødselssykehus der de tok imot fødende og svangerskap med komplikasjoner. Det var strenge sikkerhetstiltak, og helsepersonellet måtte bo på sykehuset, og gikk ikke ut i gatene på kvelden. Man er på arbeidsplassen døgnet rundt, forteller Tori:

“Man er mentalt litt på jobb hele tiden. Det er ikke sånn at du står på og aldri får sove mer enn en time i strekk, men man blir mentalt sliten. Man har en vakttelefon med seg i 2 måneder i strekk på en måte.”

Pasientvolumet skiller seg også fra en typisk arbeidsdag i Norge. Mens man i Bergen har mellom 10-20 fødsler i døgnet, tok Tori og kollegene i Afghanistan normalt imot rundt 60 fødsler i døgnet. Og i ekstremt travle døgn opp mot 100.

“Det er et helt annet volum. Det blir også mange flere akuttsituasjoner og sjonglering; hvem gjør hva, og hvem skal få gå først? Det er et stressnivå av en annen dimensjon.”

Ulikheter i helse – men vi er alle like

Under feltoppholdet ble forskjellene mellom det norske og afghanske helsevesenet tydelig.

“I Afghanistan tenkte jeg masse på svangerskapsomsorg. Komplikasjoner blir ikke fanget opp før de har gått veldig, veldig langt. Å se hvor alvorlig syke kvinner kan bli i et svangerskap når man ikke blir fulgt opp, med så alvorlige konsekvenser både for mor og barn, det er helt uten sammenligning til Norge.”

Dette ga også nye perspektiver på arbeidet hjemme i Norge:

“Mine kolleger i Afghanistan jobber under de forholdene hele tiden og kan så utrolig masse. De er vant til å fikse ting med mindre ressurser. Jeg har lært veldig mye av dem. Det å stå i situasjoner og prøve å være litt tøffere, det har jeg prøvd å ta med meg. Jeg tenker ofte på kollegaene mine der hvis jeg syter og klager og føler meg sliten eller lei - alt er relativt!”

Men det viktigste Tori erfarte er hvor like vi faktisk er. På jobb i Afghanistan forteller man røverhistorier i pausene om alvorlige eller spennende caser man har vært med på. Man deler om familie og snakker om hverdagen. Det er utrolig likt som på jobb i Bergen, poengterer Tori:

“Vi er alle mennesker. Det høres litt klisjeaktig ut, men det er sant. Pasientene blir glade når de får friske barn og alt har gått bra. Og de som mister barn eller får komplikasjoner de har det tøft, akkurat sånn som kvinner i Norge har det tøft og. Det er en viktig lærepenge å tenke over hvor like vi er overalt i verden, og hvordan de som blir der ønsker seg akkurat de samme tingene som vi i grunn gjør her. De ønsker å være friske sjøl, ha friske barn, og ha det trygt. Ha nok mat på bordet og et varmt hus. Det er egentlig det vi bryr oss om alle sammen.

Og de lokalt ansatte er tross alt de ekte heltene, påpeker hun:

“De aller viktigste som jobber for Leger Uten Grenser er de lokalt ansatte som jobber hele året rundt. Det er de ekte heltene, og vi som reiser ut er privilegerte. Det er klart at vi gjør en viktig jobb også, men vi er privilegerte som gjør det på frivillig basis. Det tror jeg er veldig viktig å være bevisst på før man reiser ut.”

Utfordringer innen kvinnehelse

På spørsmål om hva som er den største utfordringen innen kvinnehelse i dag, nevner Tori mange problemstillinger. Men en ting hun særlig trekker frem er tilgangen til abort:

“Det som bekymrer meg globalt, er det som skjer i forhold til innskrenkning av kvinners tilgang til trygg abort. Å beslutte å avbryte ett svangerskap er en vanskelig beslutning som bare den kvinnen som står i den situasjonen kan ta. Det er kjempeskummelt hvis den retten til å bestemme selv forsvinner eller innskrenkes mer enn det allerede er. Det finnes allerede veldig mange land i verden der abort ikke er fritt, og det ikke engang er en mulighet. Overalt hvor det er forbudt med abort, så dør kvinner fordi de prøver å gjøre det uansett. Det aller viktigste er at kvinner må ha tilgang til å gjennomføre svangerskapsavbrudd på en trygg måte uten å bli fordømt.”