Menstruasjonen og synet på den gjennom tidene
Maleri: Jan Steen (1626-1679), Mauritshuis, den Haag.
Kraftige menstruasjonsblødninger kunne nok ta på i en tid med tungt arbeid og med et næringsinntak som ikke alltid var adekvat. Her er det en ung dame som må ha legehjelp for å komme seg på bena.
Tekst: Per Holck
Årsaken til at kvinner, under en stor del av sin livssyklus, har en månedlig underlivsblødning, har selvfølgelig vært gjenstand for adskillig spekulasjon gjennom tidene. Spekulasjonene har vel hovedsakelig – og ikke helt overraskende – kommet fra menn, som gjerne hadde sine egne meninger om akkurat det. De så på menstruasjonen som en merkverdighet: for det var da underlig at prosessen fulgte månens syklus! Dermed oppsto betegnelsen menstruus, som betyr «månedlig» - altså knyttet til månen. I dag vet vi at prosessen skyldes naturlige hormonelle endringer, der livmorslimhinnen avstøtes under kvinnens fertile år.
I tidligere tider, sett fra mannens side, måtte menstruasjonen selvfølgelig være noe unaturlig. Kanskje en sykdom? Man så det som en måte å kvitte seg med overflødig energi eller «rense» kroppen på. Men for hva? Teoriene var mange, i likhet med forsøkene på å påvirke menstruasjonen. Man bar amuletter, og allerede i romertiden ble morbær brukt for å stoppe eller redusere blødningen. Likt-mot-likt-magi hørte med, slik at de blodrøde bærene derfor bare måtte plukkes med venstre hånd, og ikke komme i kontakt med jorden. Noen steder anbefalte man å lage et slags pessar av olivenblader for å fange opp blodet. Den romerske legen Galenos som levde på 100-tallet e.Kr. anbefalte årelating for å begrense menstruasjonen. Blødningen var i den tro et bevis på at kroppen hadde et overskudd av blod. Derfor måtte noe da fjernes, slik at balansen i kroppsvæskene ble opprettholdt. Ganske logisk.
I mange trossamfunn betraktet man den menstruerende kvinnen som uren. Ved periodens slutt måtte hun vente enda en uke før hun kunne gjenoppta sitt ekteskapelige liv, men først etter at hun hadde hatt det obligatoriske rituelle bad for å rense seg. I norsk folkemedisin har menstruasjonen hatt sin plass som en sykelig og plagsom prosess, ofte bare kalt «sjuka», «raudvikua» eller «eigenplåga». Mange mente at den var en følge av syndefallet. Derfor måtte menstruerende kvinner absolutt ikke delta i husarbeidet mens det sto på, for da ville alt gå galt. Man fortiet det hele ved å ikke nevne det ved navn, der enkelte i stedet benyttet seg av omskrivinger som «lille Rødhette er på besøk». Disse er dels bevart og brukt selv i dag. Om nå en kraftig menstruasjonsblødning ofte ble ansett som et ondt varsel, kunne også en uteblitt menstruasjon tolkes i negativ retning. De fleste visste jo naturligvis hva det betød, i en tid da effektive prevensjonsmidler ikke fantes.
Merkelig nok ble menstruasjonsblodet noen steder ansett for å ha helbredende egenskaper. Ifølge middelalderens arabiske leger skulle blodet virke lindrende mot spedalskhet og rabies. Dersom det var blodet fra en jomfru kunne det brukes til å holde pupillene klare, og det ble derfor brukt som en viktig ingrediens i øyesalver. Ellers kunne menstruasjonsblodet fjerne leverflekker og andre fødselsmerker, inklusive vorter og lignende. Eventuelt kunne det smøres på huden ved helvetesild.
Hva brukte kvinnene? Bind fantes jo ikke i gammel tid. Tja, man tok det man hadde. Gamle kluter og lignende som ble vasket etter bruk og anvendt på nytt. Ellers lot man det bare renne. Først med industrialiseringen på slutten av 1800-tallet kom bind i handelen, og det var ikke før på 1930-tallet at tamponger ble tilgjengelig. Naturligvis måtte de kjøpes i all hemmelighet, for slikt snakket man ikke høyt om. Bindene ble ofte møtt med stor motstand: man mente at de ville skade skjedekransen, også kalt hymen.
FUN FACT!
Mens første menstruasjon (menarke) i dag opptrer i gjennomsnitt hos jenter mellom 12 og 13 år, er det interessant å se at den kom mye senere i eldre tid. Jentene ble senere «modne» da, og rundt midten av 1800-tallet var gjennomsnittsalderen hele 15-17 år.
