Leder: Friheten falmer
Bilde: Leander Pedersen
Bjørnsson ville valgt april. Som en av de fire store fortjener han all respekt for sitt valg av favorittmåned. I vår samtid ulmer den niende april i bakgrunnen. Derfor velger jeg heller mai: frihetens måned.
I tillegg til å være måneden der våren blomstrer for fullt, symboliserer mai mangt. Dette er måneden vi seiret over et blodig tyranni sammen med resten av verden. Dette er måneden vi markerer det etterlengtede bruddet fra eneveldets lenker. Dette er måneden vi feirer grunnloven vår. Dette er måneden vi feirer suvereniteten vår. I mai feirer vi fremfor alt én ting: Norge.
I disse dager opplever jeg at frihetsidealet ikke lenger står like sterkt blant fellesskapets medlemmer. Gjennom historien har det utallige ganger kommet til et punkt der verdier som tidligere brakte samfunn sammen, ikke tas for gitt. Når andre mennesker blottlegges, mistenkeliggjøres og nedverdiges, har man nådd et bristepunkt. Et bristepunkt som bærer de verste konsekvenser med seg.
Heldigvis har ikke landet vårt opplevd den grad av splittelser, men vi må aldri glemme historien. Den speiler menneskers tragedier opp gjennom tidene, og forteller oss gang på gang om hva som hender dersom fortiden glemmes. Slike tendenser ser vi allerede i deler av verden, der landsmenn står steilt mot hverandre, og demokratiske institusjoner som garanterer ytringsfrihet, religionsfrihet og selvbestemmelse, visner. Polariseringen forsterkes rundt oss, og digitale plattformer bidrar stort til dette. Som medisinstudenter må vi på lik linje med andre være årvåkne, særlig når friheten til enhver kan falme.
Samtidig vedrører ulike aspekter ved frihet en vesentlig del av våre arbeidsoppgaver. Taushetsplikt og pasienters autonomi er temaer som er selvsagte. Nå til dags diskuteres det heftig i politikken om generasjonsforbud av tobakk, eller aldersgrenser på alt fra energidrikke til sosiale medier, vil være til nytte for folkehelsen. Om eutanasi skal være et tilgjengelig alternativ for pasienter i palliativ behandling, har også i nyere tid tatt en betydelig plass i ordskiftet.
En av legenes hovedoppgaver er rollen som portvokter. Spørsmålet er om pålagte begrensninger og inngrep i folks hverdag vil være gunstige eller ei. Vi har tidligere sett konsekvensene av å forby alkohol. Kanskje burde vi heller komme med opplysende råd? På en annen side kan det oppfattes som tafatt. Skal vi virkelig stå på siden og la folk fortsette med åpenbare dårlige vaner? Dette er dilemmaer vi slett ikke har klare fasitsvar på, særlig når spørsmålene angår folks personlige autonomi.
Frihet gagner ikke kun oss her. For oss som helsepersonell er det nå en nødvendighet å stå sammen med kolleger i andre deler av verden, der deres rett til å utøve yrket trues. I nåværende konfliktsoner rapporteres det stadig om helsepersonell under angrep. Da er det en selvfølge for oss å kunne stå opp for dem når friheten deres svekkes.
Til slutt ønsker redaksjonen å takke dere, våre lesere, for det enorme engasjementet Æsculap fikk i etterkant av vår gjenopplivelsesutgave. For oss ble det et klart tegn på at det eneste nasjonale magasinet av og for medisinstudenter var et talerør som var sårt savnet. Dette magasinet er vår frihet. Det er et rom for debattene som utfordrer, og historiene fra sykehushverdagen.
Stemmen til vår egen studentgenerasjon er endelig tilbake.
God lesing!
Oslo, 12. mai
Sami Muhammad Hussain
