Et portrett med Norges endoskopiekspert og kongelegen
Tekst og bilde: Sami Muhammad Hussain
Illustrasjon: Lea Dormagen
Her til lands finnes det knapt leger som i disse dager kan pryde seg i glorie og ære, med kjendisstatus i godt behold. Få kan motsette seg det faktum at legene som skrev LIS1-boka ikke bare er hvem som helst. Av CV-ene deres oser burgundrød prakt av de store slag, og selv om jeg gikk inn i mitt første intervju med den mest betatte og fjompete holdningen, var jeg heldig nok til å opprettholde illusjonen av min “verdighet” som redaktør i nærvær av disse jordnære herremennene. Her er portrettintervjuet med Bjørn Bendz og Lars Aabakken, i forbindelse med nyutgivelsen av LIS1-boka - levert av Æsculap…
Lars vokste opp på 60-70-tallet i trygge og gode kår på Hamar med sine 4 brødre. Valget av å studere medisin var tilfeldig, og baserte seg i stor grad på at det “[...] så og hørtes spennende ut”. Det var ingen spesielle hendelser som drev han ned legeveien, men i hans egne ord var det å bli lege “[...] genialt og fint fra første dag!” Lars overtok ledelsen av gastrolab på Rikshospitalet på 2000-tallet, og på folkelig vis hadde han dette å si om sin tidligere sjef:
"Han som var sjef her var bare så entusiastisk helt frem til dagen han gikk av med pensjon. Og da tenkte jeg bare: hvis jeg kan ha et yrkesliv som han så skal jeg faen meg være fornøyd!"
I kongelegens egne ord ble han “[...] født og oppblåst på Bærum som en av tre søsken”. Bjørn var i ung alder opptatt av at han skulle få seg en utdannelse. Med noen egne rollemodeller som var leger, samt hvor attraktivt legeyrket virket med hensyn til fremtidige arbeidsmuligheter, ble han inspirert til å studere medisin, selv uten at han hadde "et edelt motiv" for det. Underveis mimret Bjørn tilbake til en samtale han deltok i på preklinikken med en gruppe medstudenter. Den omhandlet hvem som var mest glad i mennesker:
"Jeg var ikke en del av de! Jeg ville helst ha en utdannelse der jeg kunne gjøre så godt som jeg kan."
Karriereleger på toppnivå
Lars sin forskergnist ble tent da han begynte å forske ved siden av studiet på Ullevål. Forskningen fortsatte han med etter endt studie, og doktorgraden fikk han tidlig: dagen før han fylte 30 i 1992. Gastroenterolog ble han tilfeldigvis, noe var noe han opprinnelig ikke så for seg:
“Når man først har begynt på en doktorgrad innen et felt er det aktuelt å fortsette med det, med mindre man misliker det sterkt.”
Han fortsatte sitt virke på Ullevål i noen år til, før han flyttet over til Rikshospitalet. På seksjonen han nå leder, har han styrt en endoskopiavdeling med avansert endoskopisk virksomhet. Nylig, på en europeisk kongress arrangert av United European Gastroenterology, vant Lars en “Lifetime Achievement Award” for sitt arbeid innen gastroenterologi. Han forteller:
"Jeg har i store deler av mitt liv arbeidet innen Ring 3, men har de siste årene jobbet mer utenfor Norge på et mer internasjonalt plan."
For Bjørn var perioden etter endt studie nokså kaotisk. Etter turnus var han usikker på hva han skulle gjøre, og havnet på Ullevål ved en tilfeldighet, etter et kortvarig opphold på Bærum sykehus. Han roterte innom generell indremedisin og akuttmedisin, som farget han i etterkant. Til slutt ble det hjertesykdommer som skulle definere kardiologens karriere. Over tid ble han dratt inn i forskningsverdenen, der blodpropper ble hans nisje:
"Jeg valgte å forske på det fordi det kunne brukes innen hjertesykdommer og lungesykdommer, men også innen anestesi som jeg hadde jobbet med."
Senere fikk han et jobbtilbud på Rikshospitalet og har jobbet der siden. Nå er han kjent for allmennheten som kongens livlege.
Til tross for at både Lars og Bjørn har gjort mye iøynefallende bemerker de begge at det de er mest stolte av i livet slett ikke er prestisjen de har oppnådd, men heller å ha stiftet familie. Utenom sine to døtre er Lars aller mest stolt av arbeid han har gjennomført i Afrika med endoskopiutdanning:
"Det gjorde at jeg kunne rive meg løs fra det behagelige livet mitt her."
Stolt er han også av å ha videreutviklet seksjonen for endoskopi på sykehuset. Bjørn er i jobbsammenheng mest stolt over arbeidet i faget han har jobbet i.
Han er kjempefornøyd med hva han og kollegene på avdeling for kardiologisk overvåking leverer:
"Vi scorer høyt på brukerundersøkelser. Folk føler seg ivaretatt her og sett. Det gjør meg veldig glad."
De uimotståelige
Det var en gang da disse legene gjennomførte LIS1, eller turnustjenesten som det het den gang.
Lars hadde sin tjeneste ved Volda sykehus på Ørsta, et passe stort sykehus som ifølge han hadde de fleste spesialiteter og god nok eksponering. Den gang var vaktene lengre, men for Lars har det overhodet ikke gitt utslag i form av negativ omtale om sitt gamle arbeidssted:
"Jeg var ikke superdupernervøs av å være vakt, så jeg hadde det egentlig kjempefint i turnus. Det var kjempespennende, og ikke traumatiserende eller stressende. For det aller meste var det lærerikt, og jeg sugde til meg alt av info!"
LIS1-boka ble først utgitt i 1991, den gang under navnet Turnuslegeboka, med Lars som enerådende redaktør. Boken skrev han i forbindelse med tilstedeværelsen ved Volda. I turnustjenesten skrev han ned en oversikt over fagområder hvor han selv opplevde å ha manglende kunnskap. Det kunne være alt fra ortopedi til hematologi. Med tiden ble manuskriptet gradvis fylt ut med innhold, basert på kunnskapen og erfaringen han tilegnet seg. Samtidig ble også fagområder han allerede hadde god kompetanse innen, innarbeidet i det som senere skulle bli Turnuslegeboka.
Bjørn havnet derimot i nord etter turnustrekket: nærmere bestemt i Lofoten, med skreien som nabo. Bjørn var blant de første som benyttet seg av LIS1-boka, den gang i et lite hefteformat, som hjelpemiddel. Han bemerker seg i likhet med Lars at vaktene den gang var lange, og at de ofte skled over døgnets time.
I Lofoten var det få ansatte ved sykehuset. Likevel fant han en rekke rollemodeller han kunne ta inspirasjon fra. Blant de som holdt lokalsamfunnet samlet var som regel én spesialist innen gastro, ortopedi og kardiologi. Bjørn har i likhet med Lars få kritiske bemerkninger å komme med om sitt opphold i nord:
"Jeg hadde det kjempebra! Det var kanskje den beste tiden i mitt liv. Jeg var ofte alene i distriktet, men hadde gode kolleger, i tillegg til Lars sin bok som var veldig kjærkommen."
Bjørn kommenterte òg at Turnuslegeboka revolusjonerte medisinen som fagfelt i Norge:
"Legearbeid var noe som tidligere ble sett på som kunst som kunne improviseres. Men det Lars gjorde var å sette ting i system og standardisere, noe som absolutt er et krav i dag."
Fra turnus til LIS
I 2017 ble turnusordningen avviklet og erstattet med dagens LIS-ordning. Lars mener at overgangen fra å være ferdigutdannet til å begynne et spesialiseringsløp er mindre brå i dag enn da han selv studerte, selv om det kanskje ikke oppleves slik, samt at LIS er mer regulert enn det turnustjenesten var. Det er sjeldent man nå er helt alene på vakt, noe som ikke var tilfelle før. Når bakvakten ikke var tilgjengelig var terskelen lav å kontakte andre turnuskandidater i en nabokommune eller to. Om man trengte å avklare visse problemstillinger hendte det og at man ringte spesialister på større sykehus, bare ikke om nettene! Bjørn sier:
"Støtten er nok bedre i dag, men løpet er fremdeles tøft."
De hadde også sitt å komme med vedrørende dagens søknadsbaserte LIS-ordning. Begge synes det trekningsbaserte var mer rettferdig, og Lars hadde følgende å komme med:
"Jeg synes det var en dum beslutning. Hva i all verden er det man skal søke på nå, utenom å kjenne en overlege eller hatt en liten fot innom. Det kan umulig være et godt kriterium…"
Bjørn poengterte at det mest rettferdige urettferdige nettopp er et trekkbasert system:
"Nå bruker folk studietiden til å bygge opp en CV for å få jobb som LIS1. Det hadde vært bedre om universitetene hadde skaffet disse praksisplassene, som LIS1 i realiteten er."
Ungdommens besvær
Mange yngre leger oppfatter LIS som arbeidstungt. For Lars var ikke hans turnustjeneste stressende, men har dette å si om arbeidsnormen nå:
"Jeg tror generelt at fokuset på work-balance er annerledes nå enn det var for 40 år siden. Det er ikke nødvendigvis usunt at folk får et mer regulert forhold til LIS som en jobb, slik som andre vanlige jobber."
Bjørn delte på sin side sympati med de yngre legene:
"Det kan være vanskelig å kjøre to karrierer: en på jobb og en hjemme. Jeg tror at det stresset der er det verste. Unge leger har nok absolutt rett i hvordan de oppfatter LIS1 nå til dags."
Noe vanskelig var det for veteranene å komme med konkrete tips for kommende LIS-leger. Bjørn håper og tror at ferdigutdannede finner noe de kan trives med, med en solid grunnutdanning som gir mange muligheter i boks. Lars kommer ofte med dette tipset for sine studenter:
"Ikke spiss deg for tidlig. Ikke bestem deg for tidlig for hva du skal gjøre, kanskje på sviktende grunnlag. Nesten alt man begynner å bli flink i blir morsomt. Ikke alt-alt, men mye."
Bjørn skjøt så inn:
"Ikke gå i lås på noe! Man kommer til å trives uansett, og hvis man misliker det så bare bytt!"
Lars avsluttet med å si dette:
"Det er ikke noe i veien med å prøve litt ulike ting i starten. Ta et vikariat på 3 måneder der, og bli eksponert for nye ting i starten. Det er vanskelig å gjøre senere."
Varsko her: sykehuskrise?
Nmf har meddelt at andelen medisinstudenter som ønsker å jobbe på sykehus har falt de siste årene, og i en TV2-artikkel, publisert oktober i fjor, kom det frem at omtrent 2000 leger hadde sluttet på offentlige sykehus på under 3 år (1). Lars er noe bekymret for utviklingen, og mener vi bør være varsomme på denne trenden og “[...] ikke lukke øynene”. Han mener også at en potensiell driver for dette fenomenet kan være at work-life balance er vanskeligere å få til på sykehus enn eksempelvis i allmennpraksis. Bjørn bemerker seg på sin side at det tidligere har vært av-og-på perioder med grad av ansettelse til sykehusene:
“Mellom -92 og -94 var det lettere å komme inn på sykehus for mer uerfarne leger slik som meg. Jeg så for meg 4-5 år med jobb i utkant-Norge før jeg kunne få en sentral jobb, men den gang var det “ingen” som ville jobbe på sykehus. Vi har sett dette før, også så vi plutselig at ingen ville bli fastleger. Dette her går i bølgedalen. Likevel må vi ha øynene åpne og forstå hvorfor det plutselig blir rekrutteringssvikt."
For Lars var det viktig, gjennom handling, å vise de beste sidene av arbeidslivet på den personlige fronten:
"Jeg pushet aldri ungene mine til å bli leger. Men samtidig tenkte jeg at når jeg kom hjem fra jobben glad dag etter dag etter dag, ville det være uunngåelig for dem å ikke kjenne på kallet. Men det ble de ikke. For noen år siden sa de til meg at de ikke fikk lyst å bli leger, men at de heller lærte entuasiasmens nådegave, noe jeg ser på som et kjempekompliment å få."
LIS1-boka, du uvurderlige
Til tross for Lars sin storslåtte karriere anser han LIS1- boka som det viktigste bidraget han har gjort som lege i Norge. Det har å gjøre med at såpass mange har blitt eksponert for den. Opprinnelig var tanken bak Turnuslegeboka at dette kunne være en reviderbar mal som kunne brukes av individuelle sykehus. Det slo ikke helt an, og i stedet ble boken distribuert gratis til daværende turnusleger på tvers av landet:
"Til å begynne med var dette et enmanns-prosjekt. Men det å nå ha en medredaktør som Bjørn er “increasingly” uvurderlig særlig etter at boken har økt i omfang. Det er nå en nødvendighet, og Bjørn har gjort en dramatisk innsats."
Bjørn ble medredaktør for omtrent 20 år siden, da de begge fremdeles jobbet på Ullevål. Han avsluttet intervjuet med noen ord om hvorfor kommende turnusleger burde skaffe seg LIS1-boka:
"Dersom du ønsker en kokebok for den perioden du er inne i, fra slutten av å være student til perioden som LIS, så er det lurt å ha en bok på vaktrommet som dekker det som er helt på siden av det du driver med til vanlig. Da står håndteringen av problemstillingen du kommer overens med i boken."
Litteraturliste:
TV2. Legeflukt [Internett]. Oslo: TV 2; [sitert 2026 Aug 31]. Tilgjengelig fra: https://www.tv2.no/spesialer/nyheter/ legeflukt
