Redaktørens forord: Æsculap er tilbake!

Bilde: Levander Tank Pedersen

Vi er tilbake!

Enten du er en ny eller trofast leser av magasinet, kommer det sikkert som en stor overraskelse at du nå leser en splitter ny utgave av Æsculap. Mange har oppfattet at magasinets storhetstid var omme, og at tiden hadde kommet for å legge det i grus. Denne utgivelsen markerer at det nå har gått over to år siden forrige utgave ble publisert, og mye har skjedd siden den gang.   

Det er kanskje ikke så rart at Æsculaps fall meldte seg, til tross for at magasinet var (og fremdeles er) det eneste nasjonale tidsskriftet av og for oss medisinstudenter. For med alt kaoset som skjer her i verden er det vanskelig å rette oppmerksomheten mot ting som ikke er av absolutt nødvendighet. Det å vende blikket mot seg selv har i større grad blitt den nye normen. Ideen om å favne fellesskapet, som tidligere sveiset samfunn sammen, har tydelig forvitret, og for mange oppleves fremtidsoptimismen som svekket.

Jeg er ikke i en posisjon til å klandre de mange som har gitt etter for denne rivende samfunnsutviklingen. I kjølvannet av pandemien har verden tilsynelatende aldri fått tatt seg tid for et ordentlig utpust. Nyhetsbildet som reflekterer dette har til nå vært preget av en forverret økonomi, konflikter som fortsetter å kreve titusener av liv, og gnisninger med de vi tidligere har sett på som våre nære og kjære. Pessimismen har nådd nye høyder. Mange unge ser ikke lenger positivt på fremtiden. Dette er et sentiment selv flere av oss medisinstudenter kan kjenne seg igjen i...

I tider som dette er det kanskje ikke så overraskende at studentmagasinet vårt ble forlatt. Derfor satte den nåværende redaksjonen seg som mål å løfte frem et tema som, i likhet med Æsculap, også har blitt satt på sidelinjen i altfor lang tid. Det er først de siste tiårene kvinnehelse virkelig har fått mer oppmerksomhet, også gjennom perspektiver som har vakt betydelig diskusjon og engasjement.  

Mange kvinner opplever det som et hån at medisinsk forskning historisk sett har blitt gjennomført på og av menn. Denne kjønnsbiasen har utspilt seg i flere lag av samfunnet: fra sikkerhet i biler til riktige doseringer av medikamenter. Videre har abortdebatten de siste årene fått en større mediedekning igjen. Da Høyesterett på den andre siden av Atlanterhavet besluttet å kjøre over “Roe v. Wade", reagerte folk verden over med sjokk og vantro. At abort skulle bli et tema i 2020-årene var nok ikke på bingo-kortene for mange. Selv på hjemmebane har abortdebatten tidvis blusset opp igjen.

Bruken av pronomet “henne” har også i enkelte kretser blitt kontroversielt. Spørsmålet om hva som gjør en kvinne til en kvinne har ført til steile fronter langs det politiske spektrum. Debatten har ikke vært like polariserende her til lands som i USA; likevel har vi alle blitt eksponert for den. Diskusjonen er høyst relevant, også for oss som fremtidig helsepersonell. Medisinering og behandlingsmåter virker ulikt fra kjønn til kjønn, grunnet ulik fysiologi. Alt dette drøftes ytterligere sammen med en rekke andre perspektiver underordnet “HENNE”.

Til slutt vil jeg, Saif Khurram og resten av redaksjonen rette en stor takk til alle dere som har bidratt til denne utgaven av magasinet. Det var slett ikke selvsagt at Æsculap skulle få et nytt liv igjen, men takket være deres engasjement er vi der vi er nå. Vi ønsker også å rette en stor takk til tidligere redaktør Sarvani for all hjelp hun har bidratt med, til leserne som har fulgt oss gjennom mange år, og ikke minst til dere nye som leser bladet for første gang.

God lesing med gjenopplivelsesutgaven!

Oslo, 22. februar

Sami Muhammad Hussain